Tegneserieutstilling

KINOKINO holder for tiden en tegneserieutstilling under navnet "Serieglobus", og viser frem serier fra hele kloden som skal gi et annerledes intrykk av verdens konflikter.
Mange av tegneseriene på utstillingen er nærmest dokumentariske i uttrykket, blant andre norske Lene Asks "Da jeg reddet verden", "Afghanistan Trip" av Matt Bors, og "Pyongyang" av Guy Delisle.
Andre viser hvordan det er å være midt i konfliktens kjerne, og vi opplever historien fra en side vi kansje ikke er vandt med ellers, eksempelvis Art Spiegelmans "Maus", Marjane Satrapis "Persepolis" og Fumiyo Kounos "Town of Evening Calm; Country of Cherry Blossoms", som gir oss et inntrykk av hvordan det var å være overlevende etter atombombene over Hiroshima.

Fumiyo Kouno er en japansk mangategner, mest kjent for det overnevnte verket.  Hun fikk sitt gjennombrudd i 1995, og har siden produsert mange serier.
"Town of Evening Calm; Country of Cherry Blossoms" viser utdrag av livet til en familie som overlevde Hiroshima. Tegnestilen er myk og enkel, nesten litt skisseaktig,  men har allikevel et sterkt uttrykk.
Overlevende etter angrepet på Hiroshima ble/blir sett på som spedalske, nærmest skydd, i Japan, og med denne tegneserien vil Fumiyo Kouno hvis at de er  mennesker som alle andre.

Bildeanalyse av opposisjonskunst: Honoré Daumier - Gargantua

"Gargantua" ble laget av Honoré Daumier i 1831, og var en kritikk mot datidens klasseskille og kongens makt.
Det vakte nok oppsikt til at Daumier fikk seks måneder fengsel.


Bildet viser
en særdeles stor mann sittende i en stol, som inntar store mengder mat ved at tjenere bærer kurver opp til munnen hans via en gangvei. Vi kan se en stor folkemengde som står i kø for å kaste mat og eiendeler i kurvene.
Under stolen faller det dokumenter, som flere tjenere plukker opp.


Komposisjon og teknikk.
"Gargantua" er et litografi, en teknikk som hovedsaklig bygger på at vann og fett skilles. Bildet tegnes på en kalkstein, som så blir dyppet i vann og trykket på papir.
Både det gylne snitt og perspektiv er brukt i dette bildet. Kjempen er plassert i bakgrunnen, men laget slik at vi allikevel ser hvor stor han er. Han er også mye mer detaljert enn andre figurer som befinner seg på samme plan. I forgrunnen ser vi flere fattige mennesker som står i kø, hvorav køen forsvinner ut av bildet. Dette gir en følelse av at køen aldri tar slutt.


Bildet symboliserer
datidens franske konge og klasseskillet. Det er en satirisk henvisning til hvordan kongen tar til seg folkets eiendeler, i alt for store mengder. Bildet har fått tittelen "Gargantua" etter en gammel historie om en kjempe som har en nærmest umettelig appetitt. Det ser ut som dokumentene som ligger under stolen er kongens avføring, hvorav papirene kan symbolisere kongens rikdom.
Kongen tar altså til seg alt av folkets eiendeler, kun for å ha det for seg selv.


Min tanker
om bildet, er at det er en særdeles velgjort tegning, med gode gråtonevalører som gjør at man ikke savner farger. Med tanke på hvor stor makt kongen i Frankrike hadde på denne tiden, var Honore Daumier en ganske dristig mann som våget å kritisere kongen på denne måten. Selv har jeg veldig sansen for blyantegninger, og sort/hvitt- bilder generelt.

Bildeanalyse: Edvard Munch- Selvportrett ved vinflasken

Dette er ett forsøk på å tolke bildet sett ovenfor:

Denotasjon
I dette selvportrettet av Edvard Munch ser vi kunstneren på en kafé/restaurant. Han sitter ved et bord for seg selv, og vi kan se tre personer i bakgrunnen, hvorav to er i stående posisjon, mens den tredje sitter i et hjørne. På bordet finner vi en vinflaske, en tom tallerken, og et tilsynelatende fylt vinglass.
Lyset kommer inn fra høyre gjennom vinduene. Maleriet er lettere abstrahert og fargebruken enkel.

I og med at Munch på dette bildet har et ganske sorgfullt uttrykk i ansiktet, vil jeg påstå at vinflasken er et symbol på at han vil drikke vekk sine sorger. Det at glasset inneholder vin, tror jeg henviser til at glasset aldri står tomt, han skal drikke så mye han kan. Det at tallerkenen er ren, tenker jeg er fordi han ikke har tid til å spise.
Menneskene i bakgrunnen er vage, man kan se bare en antydning til ansikter, og hos den tredje viser det ikke en gang. Dette kan bety at Munch føler seg veldig distansert til andre mennesker, de er nær ham, men virker allikevel så langt borte. Edvard Munch var en ensom mann da dette bildet malt.


Konnotasjon
Dette selvportrettet virker for meg som et forsøk fra Munch å formidle sin ensomhet til omverdenen.
Munch sitter alene, borte fra andre. Han har glasset fylt, og en vinflaske ved siden, for å drikke bort sine sorger. Munch selv er malt veldig mørk i forhold til omgivelsene sine, som om han er en skygge i en ellers lys hverdag.

Hos meg vekker ikke bildene noen sterke følelser, annet enn at jeg synes synd på den ensomme mannen.

Kontroversiell kunst - Sally Mann

Sally Mann er en amerikansk fotograf, kjent for sin mørke, kontroversielle stil. Hun er mest kjent for bildeserien Immediate Family, hvor hun avbilder barna sine nakne, gjerne med symbolsk betydning.
Sally Mann har også tatt en del landskapsbilder, f.eks.
En annen ting som er verdt å legge merke til ved Mann, er at hun ikke bruker digitale verktøy i det hele tatt, og sier selv at hun ikke er interessert i det, heller.
Hun har blitt kåret til Amerikas beste fotograf av Time Magazine.

Selv synes jeg Sally Mann tar veldig bra bilder. De er dystre og uttrykksfulle, og er alltid veldig estetiske. Selv hennes mest kontroversielle bilder er veldig flotte, på grunn av utførelsen. Det at hun ikke bruker digitale hjelpemidler i det hele tatt, gjør alt enda mer imponerende, og jeg vil tro at det er mye av grunnen til at hun blir kalt Amerikas beste fotograf.

Bildeserien Immediate Family er hovedsaklig grunnen som gjør at Sally Mann kan kalles en kontroversiell kunstner, da det å fremstille barn nakne, ikke er etisk riktig i vårt samfunn. 

Til stor kontrast har hun tatt flere vakre landskapsbilder, bilder som er mørke og mystiske, men på ingen måte kontroversielle. Disse har jeg veldig sansen for.

Her er noen flere smakebiter fra Sally Mann:

Sandnes By

Sandnes regner seg selv som nasjonens fremtidsby, noe som er meget mulig om man ser på kommunens visjoner. Det gjenstår bare å realisere disse visjonene.
Om man ser på byen i dag, er den etter min mening en ganske fargeløs og kjedelig by. Det er få møteplasser, og sentrum er ikke spesielt innholdsrikt.
Da jeg ikke er født og oppvokst i Sandnes, og ellers tilbringer svært lite tid i selve byen, er dette en oppgave jeg har vanskelig for å engasjere meg i. Allikevel har jeg kommet fram til at det viktigste for Sandnes akkurat nå, ville være å lage flere grøntområder nær sentrum, prøve å få et bilfritt sentrum, og flere  åpne møteplasser.

Sandveparken er Sandnes eneste ordentlige grøntområde, og er en ganske fin park. Problemet er at den ligger i utkanten av byen, og Sandnes kunne definitivt trengt en mer sentral park, da nødvendigvis ikke så stor som Sandveparken. Ruten har da et utviklingspotensiale, som en stor, åpen plass, til å bli enten en park, eller en møteplass/torg.

Snøhetta har lagt en idé til Sandnes by som jeg fant ganske interessant, og skiller seg ut fra andre forslag med stadionen midt i sjøen:

Idéen er spennende, men det er diskutabelt hvorvidt dette kan fullføres.

Universell utforming

Universell utforming er et begrep innen design og arkitektur, og innebærer at et bygg eller område skal være tilgjengelig for alle, spesielt med tanke dem som har nedsatt funksjonsevne.
Vågen vidergående skole har flere eksempler på hva universell utforming innebærer:

Teleslynge for hørselshemmede.

Heishøytaler for svaksynte.

Rullestoltilpassede dører.

Hvite linjer som hjelper svaksynte å navigere i korridorene.

De hvite prikkene henviser til klasserom og kontorer,

Romnummer finnes også i blindeskrift.

Døråpner.

Heis for dem som sliter med trappene.

Nuart Stavanger 2010

Nuart har, etter 2001, blitt en årlig begivenhet i Stavanger, og foregår i løpet av september. Festivalen har som mål å bedre forholdet til street art. Under festivaltiden har en rekke kjente street art- kunstnere blitt invitert til Stavanger for å prege bybildet med sin signatur. En av dem var Roa, som jeg skal presentere mer lenger nede i bloggen.



Street art
Street art er en kunstform som utføres i det ytre byrommet. Kunstformen finnes i flere varianter, b.l.a. sjablonger, plakater, klistermerker og graffiti. Store verk blir kalt Pieces.
Typisk for street art er at kunstneren ofte har et underliggende budskap, ofte politiske og kritiske mot samfunnet (ett eksempel på dette er britiske Banksy). Målet er å nå ut til den alminnelige borger, samt provosere det høyere hold. Derfor er street art vanlig å finne på ulovlige steder, noe som også gjør at kunsten ofte regnes som hærverk av kommunen, da i tillegg til de store mengdene dårlig utførte tagger som preger veggene.

Street art er, dersom det er godt utført, noe som krydrer et ellers gjerne platt bybilde. Desverre er begrepet misbrukt i den grad at dårlig utførte tagger havner i samme kategori.

Logan Hicks veggmaleri, som er å finne utenfor Steen&Strøm storsenter/Stavanger. Desverre skal denne piecen kansje males over.

Roa

Roa er en street artist fra Belgia, og har lagt fra seg sin signatur i bl.a. Paris, Warsawa, og nå nylig Stavanger. Roa lager store, svært naturtro avbildninger av dyr i svart-hvitt. Jeg har lagt merke til at dyrene ofte er døde, noen ganger hengt, og det er noen dyr som går igjen, bl.a. storker, rotter og en rekke andre gnagere. Dette gjør at flere av verkene hans er ganske makabre, noe som appellerer til meg.

Roas bidrag til Nuart-festivalen er ett 35 meter langt kunstverk, og er etter sigende hans mest komplekse og detaljerte verk så langt. Piecet inneholder de feste kjennetegnene hans, hvorav man kan se i alt syv storker (fem hengte), og flere døde rotter, kaniner og ekorn. Selv får jeg relasjoner til oljekatastrofen i Mexico-gulfen når jeg ser dette verket, mye da på grunn på grunn av fargen og de skabbete dyrene.